Håper dere har det fint sammen nå !<3

.

Noen syntes det kan være uppasende å skrive om. Jeg syntes det er sinsykt deilig å det få ut.

2008 har vært reine helvetes året for familien, kan man trygt si. Hvor mye kan virkelig et hjerte tåle på ett år? Først far.. så du, i dag..
I januar var det roligere. Vi var liksom forberedt. Han hadde jo trossalt bablet om pennalet sitt siden vi ble født. 25 år eldre enn det han hadde trodd selv, ble han nok i alle fall. Og han kunne blitt enda mer, hadde det ikke vært for den jævla feilen. SATAN!
Men DU? Det kom som et sjokk. Jeg reagerte ikke før sånn 20 sek etterpå. Det var mer sånn, hæ, hva sa du? Du tuller! Hvorfor det? Før tårene sprutet ut alle veier, som om de skulle slukke en hel brann.

Det gjør meg vondt langt inni hjerteroten, at du ikke kunne komme og snakke med oss. At ikke vi kunne gjøre noe for deg. Vi støttet deg, vi hjalp deg, vi som var der for deg, hele tiden. Var det ikke nok? Gjorde vi deg urett? Nei, jeg vet jo at du syntes vi var snille. Du elsket oss. Men det var ikke det samme uten han. Det syntes vi alle.

Det er så mange blandendes følelser. Ett øyeblikk er jeg rett og slett forbanna. Var du så utakknemmelig, tenker jeg. Det andre øyeblikket er jeg trist, for du var den beste, og jeg kommer til å savne deg noe sinsykt. Like etter er jeg glad, det var jo dette du trossalt ville, av hele ditt hjerte. Det å være med han, det var i alle fall det du skreiv.. Jeg skjønner deg godt. Han var det beste. Jeg savner å sitte i baren hans i stua, når han røykte og drakk litt vin, mens du så dumt på han. Du tenkte nok bare, det er ikke sånn man gjør med barnebarna, er det vell? Jeg savner sydenturene, med dere to og oss barnebarna. Jeg savner å sitte i stua han sin eller i din stue. Ja, for dere hadde vær deres stue. Ikke fordi dere ville ha ett sted å være uten hverandre. Det var fordi han hatet å sitte og se på såpeoprahene dine, og du hatet de rasistiske showene dine. Men dere elsket hverandre. Mer enn jeg noen gang har sett en så høy kjærlighet. Det skjønner jeg jo i alle fall nå.

Jeg skjønner hvorfor du var så avhengig av han. Han var det flotteste. Og hvor lett kan det vell være å være ei døv dame, som alltid har hatt sin kjære med sin side som kan høre for henne? For han var dine ører. Sammen kunne dere gjøre alt. Jeg skjønner godt at ikke det er like lett uten å kunne høre de store kravene verden har i dag. Men jeg hadde ikke håpt at du forlot oss. Du virket jo så mye bedre for tiden. Var mye ute og fant på ting. Hadde kjøpt deg ett nytt hus, skulle få deg en liten hund og jeg skulle komme og passe den og låne deg filmer.

Hvil i fred , jeg elsker deg !<3